Ifølge Anatoliy
(A )(pr 2003 ) er rådande tanke at det viktigast er indre
stabilitet, og at ein kan finne stabilitet i nærast alle posisjonar
(ein tenker her på Moritz Minder si spesielle stilling der pistolen
låg nærast sidelengs). Ein ser også skyttarar som har byrja
karriera med sida mot skive, og ila karriere har skifta til å sjå
rett mot skiva. Dette understreker at stilling /posisjon er og vil
vere individuell.
Det viktige er at
ein skyttar finner sin posisjon som gjev optimal muskulær tonus
(spenning). Det vil IKKJE seie stillinga med minst energi, men det
som gjev maksimal stabilitet. For dei fleste krev dette at ein
spenner seg ein del. Eit råd er at ein for å få maks stabilitet i
anklar, kne og hofter løfter seg ørlite på tå når ein løfter
pistolen, og så senker seg ned utan å bøye seg bakover. Her er det
best om føtter er parallelle.
Ein har tidlegare
lært at skytestilling må vere fysisk og mentalt energieffektivt.
Dei fleste finn ein avslappa stilling i balanse, men ein får visse
skot som ikkje går der dei skal. Anatoliy (A) peikar på at ein bør
ha ei noko styrka og bestemt stilling, og at denne vil hindre
streifskota som ein får i den avslappa stillinga. Det vert påpeika
at sjølv om råda er å vere avslappa, så er ikkje stillinga til
mange av dei beste skyttarane den mest avslappa ein kan sjå.
I
boka «Olympic Pistol Shooting» (OPC) (ISBN 3-9809746-2-8 )
går dei noko lengre og forklarar kva kompromiss ein må gjere. Ein
har i utgangspunktet 2 ytterpunkt.
Den beste stillinga for hovud, nakke og
auger mop blodforsyning mm er stå med kropp rett mot skiva. Som ein
ser av figuren vil ein måtte flytte handa litt inn framfor kroppen.
Den raude pila skal illustrere krafta som rekylen danner. Ein ser at
denne gjer at handledd, skulder og kropp får ein vridning som ein må
kompensere og rette opp att før ein kan ta neste skot. Stillinga er
altså grei til enkle skot med god tid. Mangel på kroppsmasse rett
bak rekylen gjer imidlertid at ein må spenne kroppen desto meir får
fange opp denne i raske skot. Ein får heller ikkje så mykje gratis
i løftet. Petter Bratli forklarer dette godt når han viser til at
brystmuskelen i den skytande handa er pressa saman, og ryggmusklar er
strekt slik at skytehanda nærast vil dra seg utover. Ein kan truleg
kompensere på eit skot, men i ein serie vil kroppen dra skota uover
mot høgre.
Den andre stillinga etter OPC er reint
sidevegs. Her vil vridning i hovud og nakke gjere at blodforsyning,
musklar og nerver ikkje har det bra. Brystmusklar vil tendere til å
dra handa inn mot midten i serier, og bakre skuldermusklar vil truleg
skubbe litt samme veg. Fordelen med denne stillinga er at all
kroppsmasse er rett bak pistolen. Rekylen går rett gjennom handledd,
arm og gjennom skulder inn i kroppen. Rekylopptaket er dermed mykje
rolegare. Om ein klarer å kompensere for ulempene , kan ein altså
skyte fort og kontrollert med godt rekylopptak.
Mi eiga tolking av dette er at
utgangspunktet på 45 grader på siktelinja er greit. Så får ein
prøve seg fram gradvis. Eg trur at trening og medvite spenning som
er tilpassa (ifølge A) gjer at ein kan velje gå meir mot dei
ytterpunkta ein føler passar best.Spenninga gjer at ein kan
overkomme og motverke nokon av kompromissa ein må gjere , i alle
høve i ei viss grad. Ved fysisk trening, styrke og tøying vil ein
truleg også kunne gjere noko med fysiske forutsetningane kroppen din
har. Det var grunnteorien bak dette så langt eg har misforstått
den. Fleire misforståingar følger.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar